Konstbild

Olaf Isaachsen (1835–1893).
Olje på lerret oppklebet på papp, 33 x 41 cm, Nasjonalmuséet, Oslo.

I følge tradisjonen fant slaget på Stiklestad, der kong Olav Haraldsson falt, sted den 29. juli 1030. Ganske snart ble den 29. juli St. Olavs festdag, Olavsvaka eller Olsok på norsk.

Kunstneren har her tatt utgangspunkt i Soga om Heilag Olav i Heimskringla, avsnitt 210 og 236, her gjengitt etter Steinar Schjøtts (1844-1920) nynorske umsetjing, som var ferdig i 1879.

210. Bonden som budde paa Stiklestad heitte Torgils Haalmeson og var far hans Grim den gode. Torgils baud seg til aa hjelpa kongen og vera med i slage. Kongen takka for tilbode; «men eg vil heller,» sagde kongen, «at du ikkje skal vera med i slage, bonde. Du kan heller gjera de for oss, at du bergar mennane vaare etter slage, dei som er saara, og jordar deim som fell i slage. Og ber de so til, bonde, at eg fell i dette slage, so hav du umsut med like mitt, so mykje som turvast kan, soframt dei ikkje negtar deg de.» Torgils lova kongen de som han bad um.

236. Torgils Haalmeson og Grim, son hans, gjekk til valen um kvelden, daa de hadde vorti myrkt. Dei tok upp like til kong Olav og bar burt til eit lite tomt skjol paa den andre sida av garden. Dei hadde ljos og vatn med seg og tok klædi av like og tvo de og sveipte de i lindukar og lagde de ned i skjole, og lagde ved yvi, so ingin kunde sjaa de, um de skulde koma folk inn i hytta, og so gjekk dei heim til garden. De hadde fylgt med baae herane mange tiggarar og fatigfolk, som bad um mat, og kvelden etter slage hadde mykje slikt folk haldi til der, og daa natti kom, leita dei etter hus i alle bygningane, baade store og smaa. De var ein blind mann der, som de er fortalt um; han var fatig, og guten hans var med han og leidde han. Dei gjekk ute paa garden og leita etter hus, og kom til de same tome huse, og døri var so laag at dei mest laut krjupa inn. Daa den blinde mannen kom inn i huse, trivla han seg fram paa golve og leita etter ein stad han kunde leggja seg ned. Han hadde hatt paa hovude, og hatten seig ned yvi andlite hans, daa han lutte seg ned. Han kjende med hendane at de var ein dam paa golve; daa tok han upp med den vaate handi og rette upp hatten, og fingrane kom upp ved augo. Men strakst fekk han slik klaae i augnekvarmane, at han strauk med dei vaate fingrane paa sjølve augo. Daa hopa han ut or huse, og sagde at de kunde ingin liggja der inne, daa de var vaatt alle stadir. Daa han kom ut or huse, kunde han strakst fyrst skilja hendane sine og alt de som var so nær han, at han kunde sjaa de for nattemyrkre. Han gjekk strakst heim til garden og inn i stogo, og sagde til alle folk der at han hadde fengi att syne sitt, og no var han gløggsynt; men de var mange menn der som visste at han lengi hadde vori blind; for han hadde vori der fyrr og gjengi umkring i bygdine. Han sagde at han saag fyrste gongen daa han kom ut or eit lite skrøpelegt hus, og de var vaatt alle stadir der inne, sagde han. «Eg tok ned i med hendane,» sagde han, «og gnika meg i augo med dei vaate hendane.» Han sagde kor huse stod og. Men dei mennane som var der og saag dette som hadde hendt, undra seg mykje paa dette og rødde seg imillom um kva som kunde vera inne i dette huse. Men Torgils bonde og Grim, son hans, tottest vita korleis de hekk ihop med denne hendingi, og var rædde at uvenine til kongen skulde koma og rannsaka huse. Sidan smette dei seg av og gjekk til huse og tok like og hadde de ut i hagen og gøymde de der, og so gjekk dei til garden att og sov um natti.

Les også